Siden vi åndelige nå er stemplet som utspekulerte, skamløse svindlere, må jeg lette på samvittigheten og sløret. Min indre Slange har forpestet mitt spirituelle paradis Gledens Hage, nå omdøpt C. I. Hagen, i flere år. Jeg er nødt til å rydde i mitt indre landskap, og luke ut all vederstyggelighet som jordisk gods og gull og alle ønsker om dette, for å få igjen glorien min. Jeg føler meg nødt til å tilstå mine urene tanker og gjerninger, før jeg kastes på bålet - igjen!

På min ferd, har jo klart å bli venn med min egen skygge ved å erkjenne Altets lys og kjærlighet i meg selv. Gjennom ni tidig selvransakelse har jeg oppnådd indre tilfredshet og glede. Forut for dette, da jeg oppdaget at menneskets tomhet er uendelig, var jeg blakk, tidvis full, lei av å bo i skjul og tasse rundt barbeint i kjortel midtvinters. I et åndsvakt øyeblikk, under en ukelang meditasjon med en tibetansk munk, begynte ideene å spire.

Som sagt, blakk og kreativ, hev jeg meg på ”Elsk Deg Selv”-bølgen og tjente millioner uten skrupler. Allerede tidlig på 80-tallet utga jeg flere innbilte bøker, spesielt designet for det brede lag av intetanende, og utilfredse folk og feer . Jeg var dermed tidlig ute og kunne skumme fløten av markedet. I min iver, inspirerte jeg og sugde til meg PR-kåte kjendiser, som Dalai Lama, Oprah, Shirley MacLaine, Bob Geldof, Richard Gere og Mikke Mus. Det tok rett og slett av.

Nå skjulte jeg mine sysler i eget land, da Norge er hjemsøkt av Jantes plirende røntgen syn. Stigma og latterliggjøringen av min spirituelle vei, orket jeg ikke bære den gang, og gikk undercover i USA. Av gammel vane, har jeg forblitt i eksil.

Grunnet flere høytstående individers grynting over åndelighetens høye pris siste uke, outer jeg meg selv i solidaritet med både Kongen og Jørgen Hattemaker. Jeg spår aldeles gratis, en virusaktig spredning av Lys & Varme fremover. Jeg ser for meg storstilt bygging av ”Folkets Lysfontener” i alle kommuner. Operahusets krystalllysekrone, blir byttet ut med flash av indre glede. Stillegående fartøyer drevet på ren lysenergi, uten CO2 utslipp vil bli skapt. Energikrisen er hermed avLYST!

Under mitt nå verdenskjente esoteriske dekknavn, M. Pat Hetic, har jeg gjort en formidabel suksess som intethetens Guro i mange land. Jeg har egenhendig opplyst store deler av universet, med bestselgere som; ”Only I can be GOD”, ”Healing your Money”, ”How to stay Unhappy – an ironic look at your inner Loser”. Og den nå nyaktuelle boken fra 2000, Angel s 7.7 for Dummies.

Jeg vil feire min outing med en ny bok jeg vil kalle, ” Hvordan leve moralsk og asketisk som millionær”. Trygve Hegnar har sagt ja til å være medskribent og åndelig veileder. Jeg gleder meg!

Jeg har innsett at min rikdom er skyld i andres fattigdom og ulykke. Som ånds bot , har jeg bestemt meg for å donere bort all fremtidig fortjeneste på mine åndsverk, til flere fond som, PUSS - ”Politikeres usette sjalu samlivspartnere”. Der kan det søkes bistand til helårige cruise på virtuelle SS NoWay, for å utvide horisonten og gjenvinne selvrespekten.

Jeg heter Sandri Pathfinder og jeg er åndelig.

Stikkord: styrke | strength | tomhet | skape | mens | man | går | pathfinder | serie | løvetann | i | asfalt

Toget kom

Og gikk

Jeg vil med

Ropte jeg uten lyd

og dvelte i et dirrende gisp

av dødsangst.

Redd for å gi slipp

På alt

Lært

Gjort

Vært

Erfart

Svartnet det

Uker senere

Kanskje måneder

Etter år i tornekratt

Blodig

Sliten

Redd

Våknet tornerose

og dagen lysnet

på innover pust

Et nytt liv

Med Duft av sommer

Badende nymfer og

Nakne steg

Vokste ut av

Ulmende aske

Av Alt jeg ikke hadde våget

Å velge

Før jeg døde

til Nytt Liv

Farvel

Velkommen

Noen ganger må man forflytte seg for å oppdage livet. Bevege seg fysisk noen steg i en eller annen retning og orientere seg på nytt. Det er ganske rart egentlig hvordan forflytting kan åpne sansene fra et øyeblikk til et annet. Og slik var det også for oss 3 jentene som landet her i Tunisia en lørdag kveld. Plutselig var livet endret. For alltid. Vi reiste fra det vante, det kjære, en regntung ettermiddag i Oslo med løfter om en sommer på vei til solhungrige nordmenn. Nå skulle vi kappløpe med værmeldingen i Norge og fare til varmere strøk. Innhente en smak av tidlig sommer, ikledd mystiske klesdrakter og fremmede ord under brennende sol.

På vinger av stål blir vi båret gjennom himmelen til et ukjent land. Et sted vi knapt vet noe om. Et lite land inneklemt mellom Algerie og Libya. Et u-land, araberland med berbere og Sahara ørken. Ting vi bare hadde lest om og sett snutter av på film, våkner til live i det vi sirkler inn mot Monastir minutter før landing.

Hva vil vi oppdage? Hva vil vi oppleve? Skulle vi leke vanlige turister? Hvordan lever u-landsmennesker? Vi visste bare at vi skulle nyte og se. Oppleve og føle. Kose oss og dele vår velstand og glede med fremmede ansikter. Kanskje vi ville gråte, vi visste ikke og det var eventyrets beste begynnelse. Uvissheten.

I det vi forlater flyplassen og tusler mot en ventende buss, oppdager jeg at vi er de fremmede. Vi er de lyse, nordiske. Disse litt kjølige menneskene fra et sted langt der nord med iskald antarktisk klima og ubeskrivelig lokkende rikdom. Vi stikker oss ut, til tross for et vell av nasjoner som velter ut av portene som travhester og flommer inn i landet sammen med oss.

Luften er fuktig og tung av hav, foret med lukten av syrlige sitroner og litt emmen oliven. Ørene fylles av lyder uten mening, knitring fra de første sirissene og overivrige koffertbærere som sier hei på minst 4 språk. Jeg kjenner igjen en duft fra barndommen, jasmin. Og like plutselige en annen lukt av lær, med fyldig musk i sømmene, akkurat som puffen laget i Tyrkia. Ah, Åååååå, sniff, sniff. Jeg smiler med hele meg.

Så sitter vi på bussen som skal frakte oss videre til første stoppested. Selvsagt venter vi på noen fulle nordmenn som har ravet rundt i passkontrollen og tilbudt sitt vennskap til tollere på snøvlende norglish. Jeg må le likevel, for ingenting haster. Jeg ler hjertelig av meg selv, mitt folk, våre skikker og merkeverdigheter og hvordan vi drar med oss noe gammelt inn i det nye. Flaska er sikkert kjekk å ha når man mister fotfeste likevel. Tråkker ut i ukjent terreng med truger i ørkensand.

Selv vil jeg være bevisst hvert øyeblikk og kjenne nettopp det. Øyeblikket og hvordan den åpenbarer seg i landet vi så smått begynner å bevege oss inn i. Rekker på rader med olivenlunder og appelsintrær og endeløse sletter med gulbrun jord passerer utenfor vinduet. Noen klynger med hvitkalkede hus pyntet med koboltblåe vinduer og dører, farer forbi netthinnen. Jeg ser glimt av en lyst kledd kvinne ridende på et esel, I det sola langsomt ramler ned i horisonten. Plutselig dupper vi av, litt trøtte av reisen og litt fulle av nye inntrykk, og våkner først i det vi nærmer oss Hammamet. Vårt midlertidige hjem i Afrika.

”Hva bringer dagen? Dagen bringer ingenting.
Hvis det er noen som bringer noe er det meg selv.
Hva har jeg tenkt til å bringe til meg selv i dag?”
obstfield VGB

”Gud skapte kvinnen. Kvinnen ble aldri fornøyd og krevde gaver i fleng.
Gud ble lei av å lage gaver i fleng, så han skapte den ultimate gaven til alle kvinner så han skulle slippe mere mas.
Vet dere hvilken gave jeg snakker om? Det er meg det!”
Thrillseeker123 VGB

”Hva får en mann til å lovprise Gud i alt, men ikke ville møte seg selv i døren?
Vet han ikke at Gud og nissen på lasset er den samme?”
Von Splittoffen - eksVGB

”Nisselue kommer til å bli alkoholiker, innlagt på mentalsykehus og trygdet. Han kommer til å slutte å trene og komme opp i en vekt på 150 kilo. Han blir mistenksom og utvikler en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Han får allergier og astma, diabetes, høyt blodtrykk, høy kolesterol og dårlig blodgjennomstrømming. Han blir bitter og folkesky. Han slutter å stelle seg og anlegger helskjegg. Klær kjøper han ikke. Han lar være å vaske og stelle i leiligheten og lar halvdrukne melkekartonger stå og lukte. Han vil bli funnet død i leiligheten liggende i sengen i urin og avføring. Han vil mangle familie og venner, så under bisettelsen vil kun presten og hjemmehjelpen fra kommunen være til stede. De beslutter å avlyse seremonien uten folk til stede og heller fra på byen og ta en øl. I dødsannonsen vil det stå at nisselue ble brått revet bort.”
nisselue VGB

“HeHeHeHe
HeHeHe
HeHeHeHe
HeHe
He”
adolph VGB

”Nå gir jeg snart opp å være meg. Jeg vet jeg er rotete. Jeg vet jeg er kaos. Jeg vet jeg vet jeg vet. Men faktisk har jeg stort sett hatt dette under kontroll.”
-kattelatte VGB

“Du er litt mindre og allikevel mye større. Du er litt slemmere og allikevel mye snillere. Men jeg ER like glad i deg.”
Simonsen VGB

”Du er litt kjedelig selskap innimellom, sa jeg forsiktig til meg selv.
Og så ble jeg skikkelig fornærma! ”
Evlov VGB

”Jeg er fremdeles her, men ser ikke meg selv i speilet.”
Asmodais testamente VGB

”Vi som gråter for verden - urette eller uærlige tårer ? Eller tårer for vår egen dårlige samvittighet !?”
Viljen VGB

”Nei, livet er ikke et bloggeksperiment mer enn et bloggeksperiment er et liv.
Et eksperiment har ingen sjel.”
Starmite VGB

Destruktive tanker
Resirkuleres.
For hver Destillering
Dannes
Sterkere Gift.

Jeg har ryddet. I kjelleren. Igjen. Sortert vekk alt jeg ikke vil ha med meg videre. Alt som føles ubehagelig og vondt og gammelt. Ting som aldri mer vil bli brukt eller verdsatt. Ting jeg aldri mer vil sette frem i min stue eller gi bort til andre. Ting som ligger der i mørket til oppbevaring år etter år. Ting som kun ses på de gangene jeg faktisk rydder.

Hver gang jeg rydder, tenker jeg, hva skal jeg med dette da? Hvorfor samler jeg på ubehag og illeluktende minner?

Etter ryddesjauer, blir det tomrom. Tomrom er ekkelt. Jeg blir redd. Så jeg fylte følelsen av tomhet med gamle minner jeg likevel hadde på lur. Sånn i tilfelle. Jeg fant flere esker med sure miner, PMS-dager, gamle konflikter, dårlige unnskyldninger og slemme mennesker. Disse hev jeg inn i tomheten.

Det hendte til og med at jeg overtok og kjøpte andres gammelt skrot, for å kaste det inn i tomheten slik at det ikke skulle føles så tomt der mer. Jeg gikk faktisk på jakt etter andres kvalme minner, gamle konflikter, drama fra i fjor og slemme naboer. Det var jo plass til så mye i tomheten. Det føltes grusomt endeløst. Gisp!

For sikkerhets skyld, fylte jeg en ryggsekk med spesielt utvalgt søppel jeg bar på dag og natt. Tenk om noen skulle stjele dem fra kjelleren? Nei, da fikk man heller vokte over de mest spektakulære sakene kroppsnært ja. En 100 liters Bergans syns å være passe oppbevaringsplass.

Heldigvis har jeg vært flinkere til å rydde ut enn å rydde inn. Neste opprydding, bar jeg ut litt mindre skrot. Det ble stadig færre gamle sokker, sinte hunder, snedige selvbedrag og hardnakkede sannheter. Og når tomheten fylte tomrommet, ilte jeg til litt saktere med nye esker med gammelt skrot. Det er grenser for hvor fort det går med en 100 kilo på ryggen. Faktisk ble jeg så lei av å hive inn det jeg hev ut, at jeg ble forbanna.

En dag bestemte jeg meg for å la tomheten være. Den fikk bare være der til den forsvant, tenkte jeg og gikk store omveier rundt den. Langt om lenge, klarte likevel noen nye tanker å snike seg forbi mitt profesjonelle vakthold over bevaringsverdige gamle tanker og skrot.

Hva om tomrommet ikke betyr tomhet? Hva om tomrommet betyr frihet? I tomrommet er det plass til å skape noe nytt, noe bedre, noe annerledes. Hva om tomheten ikke betyr at noe mangler, men er begynnelsen til noe nytt? Hva om tomheten inneholder alt som er?

Hva om?

‘I am not, I will not be.
I have not, I will not have.
This frightens all children,
And kills fear in the wise.’
Nagarjuna

-Jeg har det godt Skatt. Hver dag jeg
får leve noenlunde frisk er jeg takknemlig for.

Han tok en dyp slurk av ølglasset og
kastet et kornblått blikk ut av vinduet. Der ute, utenfor hans lille fengsel
kikket han med et sløret øye, på en verden han knapt deltok i mer. Han eide lite
og levde enkelt. Et ørlite rom med en seng, et bord, bøker tapetsert fra gulv
til tak og mengder av bilder. Av barn og barnebarn, drysset kunstnerisk rundt på
veggene. Inn i mellom hang noen malerier. Hans egne. Biter av hans sjel, frosset
i regnbuens farger på kremhvite lerret. Var det noen som så disse
sjelsfragmentene hans? De han trakk ut av sitt indre og serverte verden rett fra
hjertet?

En trist nerve vibrerte i magen. Det
slo meg hvor begrenset han levde. Hvor liten hans verden var. Han som var så
proppfull av kunnskap og evner. Full av farger og ideer som rant ut i sanden og
ble visket bort av glupske bølger. Råtnet de på rot med årene? Forsvant de
gjennom litervis av alkohol og ble pisset ut i rennesteinen?

-Det er så godt å snakke med deg
igjen.

Høyrehånden hans skalv i det han tømte
ølglasset. Han smilte, det vemodige smilet jeg alltid husket. Et vakkert smil,
med dyp smerte.

I hans unge år hadde han stadig vært
på randen til suksess. En stor akademisk karriere lå ett semester unna da han
plutselig trakk seg. Alle var stolt av ham. Alle klappet ham frem. Alle solte
seg i hans glans. Men han ville leve for kunsten. Han vil leve på egne premisser
og kastet bøkene og anerkjennelsen for pensler. For flasker med linolje og
regnbuer klemt ut av tuber med håp. Og fordømmelsen fra hans egne, rant inn der
fargene rant ut. Helt til han var på randen til ny suksess med heiende publikum
og ny aksept. Så løp han igjen, kastet alt fra seg og forsvant.

-Jeg skjemmes over mitt land, dette
landet som er tuftet på kristendommen og som stjeler mer av verden enn jeg
makter å se i øynene. Vi er tyver alle sammen. Hver gang vi klager, har vi
tråkket på et sultende menneske. De vi allerede har stjålet deres andeler av
godene fra. Vi grafser til oss andres del av kaken, svelger det grådig og klager
over at det smaker bittert. Det er vi som er de fattige. Vi har solgt sjelen for
glitter og tomhet og vi roper etter mer.

Han strøk seg gjennom en sølvgrå manke
og sukket. En lokk falt ned i pannen. Restene av en kjekk mann med glinsende,
blåsvart hår skimtes gjennom alderdommens slør. Han så ut som en høvding. En
høvding uten sin stamme. Forlatt, med bena i kors i et hjørne av verden hvor få
kunne finne ham.

Jeg kjente dyp kjærlighet for ham som
hadde våget å bryte ut. Uten å være det bevisst, hadde han begynt å hugge seg
gjennom jungelen av løgner vi alle ble servert. Far til sønn, bestemor til
barnebarn. Sekunder før han lot seg fange i et nett av du må, du skal, og slik
er det bare for vi vil, løp han en annen vei. Nektet å la seg diktere mer av
lover og regler og dogmer som gjorde ham til en tinnsoldat. Tomhetens suksess
hadde han takket nei til og risikert all ære som resultat. Alt han hadde kjært
hadde han satset. Og satt ensom tilbake i et karrig landskap.

-Mye skulle jeg likevel ha gitt dere,
mine barn på veien. Jeg har vært en feig mann Skatt.

Han fylte et nytt glass og tømte det
halvveis. Kikket skamfull på meg som en ydmyket hund.

Vi så på hverandre i stillhet. Han vet
ikke, tenkte jeg. Han aner intet om hans gaver til meg. Om stafettpinnen jeg tok
imot fra hans slitne hånd. En kvass machete som hugget videre vei gjennom arvens
dype, jungel. En jungel full av farer og feller og frykt. Tunge lianer av
overleverte sannheter truet med å gripe fast i oss og lempe oss ned i kvikksand,
hvor vi langsomt kunne synke ned i et selvskapt helvete, med vår bitre skam.

Meter for mil besteg han, så jeg, de
mest ulendte fjell, svømte de største hav og sloss mot de verste monstre. Uten å
vite hvorfor, hadde han våget for oss andre. Modig hadde han løpt ut i det
ukjente med frykten pustende i nakken, og hugget vei til en åpning stor nok til
nye fødsler. Nye liv som modig ryddet videre vei gjennom søvnens slør.

-Du har gitt meg akkurat det jeg
skulle ha. Akkurat det jeg trengte for å komme dit jeg selv ville. Du har aldri
fordømt mine valg. Aldri kritisert mine handlinger. Du har alltid oppmuntret og
krever intet.

-Jeg kan ikke forlange eller forvente
mer av andre enn meg selv.

Han tømte resten av glasset og kikket
ned i bordet.

-Det er den største gaven du har gitt
meg. Friheten til å leve mitt liv slik jeg vil. Friheten til å velge å gjøre
mine erfaringer, klatre mine fjell og svømme mine hav, uten fordømmelse. Og mens
du gav meg den friheten, gav jeg deg skylden og ansvaret for alle mine smerter.
Alle mine nederlag. Jeg anklaget deg hjerteløst, og du tok imot og drakk noen
liter til for å dempe din skyldfølelse og skam. Du trenger ikke å føle skam. Du
trenger ikke lide mer for meg. Det er intet å tilgi for du har ikke feilet. Vi
er ute av jungelen nå og ute i det fri. Vi har ryddet vei for friheten til de
etter oss og oss selv. Forbannelsen er brutt. Vet du det?

Han så på meg med et blikk som traff
med orkans styrke. Det lyste forvirring, vantro, smerte og dyp kjærlighet. Et
blikk, som samlet alle tråder som rotløst hadde rast rundt i hans slitne hode og
mitt eget, år etter år mens jeg våknet mer og mer til bevissthet. På vei ut av
Monopolspillet og inn i mitt eget åpne landskap.

Jeg slapp ham ut av buret vi begge
hadde fløyet fra. Buret vi begge hadde flyktet tilbake til igjen og igjen, av
frykt for å være mindre enn, for å feile, for å slippe ansvaret for egen ferd,
for å bli alene. Redselen for å aldri mer få kjærlighet om vi ikke gjorde som
”mora di” sier. Og jeg innså at det eneste fengsel han levde i, var min
definisjon av hans liv.

Jeg strakk meg etter en ny ølflaske og
skjenket ham et glass til. Strøk bort lokken som
hadde falt ned i hans panne og tok hans skjelvende hender i mine.

-Det har vært en storslått opplevelse
med grusomhet, vanvidd og store gleder på en fantastisk oppdagelsesferd, syns du
ikke?

Han smilte.

På håndbakken, danser forsiktige Alvefingre.

Varme treffer hud mot hud og tusenvis av nerver iler av fryd.

Fornemmelsen, ekstasen over å kjenne, føle, være tilstede.

I hver Sanselige opplevelse, også Smerten, som strykes frem med lette fingertupper.

Føder et smil.

To hender føres til ansiktet og rører lett på naken Munn.

Berører med Kjærlighet.

Hud som har tålt den tøffeste behandling, trofast og modig. 

Et ansikt, vridd og vrengt i alle tenkelige fasonger og noen til.

I storm og sol underveis på ferden, med sjeldne påskjønnelser.

En tåre av Takknemlighet treffer en finger.

Hudløst et Øyeblikk i skam over hvor lenge det tok.

Før florlette Alvefingre stryker frem minnet, på Lunkne Kinn.

Om den Hellige Alliansen mellom Kropp og Sinn.

Når bremsene er På


og jeg samtidig Må

blir veien dobbelt så lang

å Gå.



Jeg setter meg selv

i Fri Nå!

 

Birth is a beginning
and death a destination

And life is a journey:
From childhood to maturity
and youth to age;

From innocence to awareness
and ignorance to knowing;

From foolishness to desecration
and then perhaps to wisdom.
From weakness to strength or
from strength to weakness
and often back again;

From health to sickness
and we pray to health again.
From offense to forgiveness
from loneliness to love
from joy to gratitude
from pain to compassion
from grief to understanding
from fear to faith.

From defeat to defeat to defeat
until looking backwards or ahead
We see that victory lies not
at some high point along the way
but in having made the journey
step by step
a sacred pilgrimage.
Birth is a beginning
and death a destination
And life is a journey;

A sacred journey to life everlasting!

Min dypeste medfølelse Kjære Venn!

I dag, her og nå i dette øyeblikk, legger jeg ned mine våpen. Alle våpen som truer med kjønnskamp, -konkurranse, -krig og -undertrykkelse.

I dette øyeblikk, er jeg verken mann eller kvinne, men et individ i en helhet i en delhet i en helhet.

Jeg legger ned mine våpen og tar opp min kraft som menneske og individ. Som deltaker i et fritt samfunn med uendelige muligheter og overflod for alle som ønsker det.

I dag går jeg ut i verden naken og blottet for kjønn. Jeg møter verden som et menneske, et helt menneske, et med-menneske, en skaper og med-skaper, fullt ansvarlig for min del i delheten og min egen virkelighet.

Med den største selvfølgelighet, vil jeg bære min rett til å fritt velge hvem jeg er og definere min egen verdi, som jeg med største selvfølgelighet lar deg velge med samme frihet.

Fra og med i dag, utfordrer jeg meg selv til å være den jeg vil være, uavhengig av mitt kjønn, som du.

I dag vil jeg hylle menneskeverdet uten kamp!

Arm i arm sto de og lente seg mot hverandre, som siamesiske tvillinger. En med stokken i venstre, den andre med stokken i høyre. Søstrene Hansen. Jeg hadde hørt om dem. Tante Posene ble de kalt.

- Hei og god morgen damer. Vær så god og stig på.

- Er du ny? Du virker veldig ung. Du kjører vel pent?

- Nei, jeg er ikke ny og jeg kjører veldig pent.

Sakte, veltet de seg inn i baksetet, fortsatt i en lettere siamesisk stilling. Stokkene deres ble stablet pent mellom dem i midten, selvsagt feil.

- Vi pleier altså ikke sitte slik her bak. Det er noe som ikke stemmer. De andre sjåførene vet hvordan vi vil ha det. Du som er dame burde vite bedre. De bjeffet og skjente.

-Hvor vil dere i dag da damer?

-Apoteket selvsagt. Og du kan bare skru av taksameteret mens du er inne. Det gjør alle de andre sjåførene.

Det var lunsjtrafikk og glatte veier. Søstrene i baksetet fortsatte sin snøftekonsert for hver lille sving og antydning til sladd. Muligens slang jeg litt ekstra med rumpa ved siste lyskryss. Muligens fordi hun med venstrestokken som nå var til høyre, hvinte som en grisunge og lurte på om jeg skulle ta livet av dem fordi jeg bremset for rødt. Vi sneglet oss frem i cirka 30 km timen.

-Bilen er for varm.

-Bilen er for kald.

-Denne bilen er fryktelig ubehagelig!

Klukk, klukk, klukk.

-Her har du reseptene våre. Husk å få med kvitteringen ellers betaler vi deg ikke tilbake.

- Og husk å skru av taksameteret, knirket søster høyrestokk som nå var til venstre.

Jeg hoppet ut av bilen og lot taksameteret gå.

———————————————-

-Har du ventet lenge? Jeg beklager så veldig, men jeg så ikke lysene på bilen slik jeg pleier. Kom du nedenfra?

-Ja, jeg gjorde nok det, men jeg kom akkurat, så ikke tenk på det.

Fru Larsen haltet kraftig etter et slag for 2 år siden, men pratet uten å snøvle. Mannen hennes hadde dødd like før og barna hennes bodde langt unna. Helt hverdagslig fortalte hun gledestrålende at hun snart fikk besøk av både barn og barnebarn.

-Det er som julekvelden for meg å få besøk.

Jeg kikket i speilet og så på henne, der hun satt så beskjedent som en liten spurv. Hun strålte av forventning og hun virket så ensom.

-Tenk en ung pike som kjører drosjebil. Er det ikke skummelt?

-Nei, absolutt ikke. Det går så fint så og jeg elsker å kjøre bil.

-Så flink du er. Mannen min kjørte alltid, så jeg lærte det aldri. Nå skal jeg besøke ham på kirkegården. Kan du vente mens jeg rydder litt på graven?

-Selvsagt venter jeg. Så lenge du ønsker.

- Jeg blir ikke lenge for jeg vet det er kjedelig å vente slik. Jeg betaler selvsagt det turen koster og for bryderiet.

- Ikke tenk på det og bruk den tiden du trenger. Jeg leser avisen så lenge.

Så skrudde jeg av taksameteret.

Valentines dag er en hyllest til de elskende. Par som deler kropp, sjel og hjerte kan tenkes. Kanskje dagen kan være et bidrag til å se flere sider av Kjærligheten. Ikke bare ved å overøse hverandre med ting, men for å se, virkelig se det mennesket man har valgt å dele sitt hjerte med? Ingenting er større enn å bli sett av en annen eller seg selv, sier jeg.

Slik er kanskje Valentines dagen en fin påminnelse om gleden av å gi og få Kjærlighet. Være Kjærligheten bevisst. Nyte hverandres selskap med glitrende øyne fylt av det hjertet renner over av. Flott og vakkert og skjønt.

Hva med de som ikke har noen å dele denne dagen med? Det er mange, enslige i vårt land, mange ensomme barn også. I det hele tatt er det ingen selvfølge for alle å ha familie, venner, kjæreste eller andre som innlemmer en i ring av kjærlighet pyntet med røde hjerter og søte kaker. Er alle enslige og ensomme dømt til et kjærlighetsløst liv? Er man nødt til å ha en partner, en kjæreste for å leve et fullverdig liv og motta kjærlig oppmerksomhet? Selvsagt ikke.

Derfor vil jeg slå et slag for at Valentines dag, er en dag for selve Kjærligheten. En dag Kjærligheten står i sentrum om du er alene eller ikke. For hva med Kjærligheten til deg selv? Blir man en selvopptatt, navlebeskuende, narsissist av å verdsette seg selv på like linje med andre i ens liv? Blir man en egoistisk selvnyter om man er i stand til å elske seg selv, den man er på godt og vondt og være sin egen beste venn? Selvsagt ikke. Fordi nestekjærlighet ikke utelukker Kjærlighet til seg selv.

Hva med å snu på et kristent budskap som så altfor mange tror er nøkkelen til den edle, sanne og eneste Kjærlighet; ”Elsk deg selv, som din neste.” Blir det opprinnelige budskapet forringet? Eller blir det enda mer tydelig at Kjærlighet også omfatter den til oss selv? Det står ikke; Elsk enten din neste, eller deg selv. Det står elsk din neste, som deg selv.

Begynn i dag. Gjerne i dag på selveste Valentines. Lag deg noe ekstra godt å spise. Unn deg noe du lenge har ventet på å gjøre eller skaffe deg. Gi blaffen i oppvasken og se en god film. Ta deg et langt og deilig bad med masse stearinlys. Stryk deg selv på kinnet og skriv et kort til deg selv. Skriv til deg selv hvorfor du faktisk syns du er et fantastisk menneske. For det er du. Det er vi alle. Gjør noe med deg selv og for deg selv som gleder deg -. fordi vi alle fortjener det!

Jeg ønsker ALLE en herlig dag i Kjærlighetens tegn! Denne dagen og alle som måtte komme etter!

Når man minst venter de gledelige overraskelser, kommer de rekende på ei fjøl. Morsdag har jeg aldri brydd meg om å feire eller lære mine barn at de skal huske på noe vis. Vil de gi meg noe, kjærlighet, tid, betroelser, en gave, står det dem fritt hele året. Jeg trives med dette.

I år skjønte jeg at jentene mine var fast bestemt på noe annet. Begge på hver sin måte, fikk sagt jeg måtte bare pent bli hjemme. Enda jeg egentlig skulle reise bort, ble jeg nødet til å bli i dag. Min eldste og kjæresten skulle komme, dermed basta og de hadde med kake med ekte marsipan. Hvem kan motstå noe sånt?

Jeg ble jo selvsagt veldig glad uansett og slang en stek i ovnen, for ja jeg er jo omringet av kjøtt etere så lammelår måtte de få. Selvsagt med hauger av grønnsaker til og en fløyelsmyk saus.

Og de kom og vi skravlet og lo og ventet på at dette lammet skulle ble ferdig.

-Mamma, hva ønsker du deg mest i hele verden?

-Fred på jord det vet du.

-Jammen mams da.

-Ok, litt fredeligere tilstander på jord.

-Muttern, noe litt mer familiært vet du.

-At dere har det godt vennen.

-Mams, noe med meg.

-Hva skjer da, spurte jeg og kjente noe stort skulle komme.

-Til sommeren blir du bestemor.

Stillheten som fulgte, ble straks ladet av sterke følelser og forventning. Et religiøst øyeblikk av de store.

Jeg kikket på min strålende datter og bort på hennes kjæreste og tilbake og brast i tusen glade tårer. Nei, jeg tror flere millioner spratt rett ut av øynene! Og jeg lo og gråt og lo og klemte alle og hun minste trodde noe riv ruskende galt hadde skjedd til hun skjønte hun skulle bli TANTE.

Alle tørket tårer, jeg så det nok ja. Så spiste vi. Jeg mine grønnsaker, de et lite lammelår. Og ingenting, ingenting på denne jord kunne gjøre meg rikere enn denne dagen. Den beste morsdagen noensinne!

-Kjære barnebarnet mitt, jeg elsker deg allerede og gleder meg så utrolig til du kommer til oss! Tenk at du velger meg som bestemor. Jeg er beæret og dypt takknemlig!

Namastè

Kjærlig hilsen Besta!

Den universelle Loven om Tiltrekning.

Det du fokuserer på i tankene, bevisst eller ubevisst, blir din virkelighet.

Livet ble fylt

til Randen

Da Sola Tørket

Siste Dråpe

i Begeret.

Med Tillit

kan du Bestige

et helt Fjell

med ett Steg

i en annen Retning.

Pathfinder Healingsirkel, består av Healere og Lysarbeidere, med et felles ønske om å høyne menneskets bevissthet og bidra til helbred og balansering  av mennesket i kropp, sjel og sinn. Dette foregår på frivillig basis via fjernhealing og bønn i healingsirkelen. Vi stiller ingen krav til formell opplæring eller utdanning i healing, da mange er selvlærte og dyktige av erfaring.

Vi er ikke en religiøs- eller politisk gruppe, selv om noen kan ha en personlig tro.  Under ingen omstendighet skal våre healere bedrive forkynning av egen tro eller politisk ståsted, via sitt arbeide i healingsirkelen.

Våre healere er ulike og har derfor ulike teknikker og utgangspunkt og erfaringsgrunnlag. Etiske krav stilles av alle som ønsker å bidra i sirkelen og vi har etiske regler alle våre healere skal følge og jobbe utfra. Disse tar utgangspunkt i de samme etiske reglene til Det Norske Healerforbundet (DNH), men er tilpasset spesielt fjernhealing og internett.

Pathfinder Healingsirkel har nå vært til siden oktober 2007. Vi mottar mellom 10 og 20 forespørsler om fjernhealing per måned. Våre healere jobber på frivillig basis og tar seg ikke betalt for denne tjenesten, da det skal være et tilbud til mennesker som ellers ikke har tilgang på healing eller økonomisk mulighet til å betale for healing. Vi stiller noen krav til våre klienter, da dette er ment som hjelp til selvhjelp.

Vi søker flere, seriøse healere som kunne tenke seg å avsi litt tid per uke til dette arbeidet. Du står fritt i hvordan du utfører fjernhealingen og når, men må følge noen etiske regler satt for sirkelen. Disse kan du finne på hjemmesiden vår.

Er du interessert eller ønsker mer informasjon, kontakt oss i vårt forum eller send oss en liten e-post: healing@a-pathfinder.com

Namastè

Pathfinder Healingsirkel

The Mothership is calling for you Tom…Beem him up Scotty!

Oppdatering

Scientologene har fjernet denne snutten fra YouTube, men den er fortsatt å finne i linken under:

Annen ekstern link

I mitt Hjem er en trapp.

En vindeltrapp.

Som stiger 100 meter.

På toppen står et skilt:

“This is the dome of your home

Beware of distortions!”

Når jeg titter ut

gjennom glasskuppelen

ned på landskapet

i mitt rike

blir alt jeg kjenner

underlig og feil

fra denne vinkelen…..

Jeg ser mot
nattehimmelen, klar og gnistrende av milliarder av stjerner. Små lyspunkter som
knytter sammen uendeligheten, med påminnelser om alle valg og muligheter hvert
øyeblikk tilbyr.

Forundring

Fornøyd
sukker jeg av tilfredshet. Av glede og lettelse og samtidig undring over veien
jeg har gått til dette øyeblikket. For slik har jeg kikket ut i kosmos utallige
ganger. Søkt, lengtet, følt glede og sorg. Ropt ut i himmelnetter; hvem er jeg?
Hvor tilhører jeg? Som en fremmed på jorden følte jeg meg så lenge. Den hjemløse
som søkte Hjem.

Tilfredshet

I dagene og
nettene med mareritt av mørke, klissete og tunge historier som dro meg til bunns
i mitt sinn, da lengtet jeg mer enn noensinne. Vekk, dit ut hvor jeg følte min
tilhørighet fantes. Der, et sted hvor noen visste hvem jeg var. Skjønte mine
tanker, kjente mine lengsler, følte min kjærlighet, aksepterte min skygge. Til
noe, der ute som svøpte meg i sine armer og hvisket meg noen trøstens ord.

Var det Gud? Lenge var det Gud. En allvitende bevissthet jeg kunne lene meg
inntil og bare være til hos i bunnløs, ubetinget kjærlighet.

Kjærlighet

Gamle Gud
forsvant under en opprydding i illusjoner skapt av andre, og omskapte seg til
noe så stort og så lite, at jeg ikke så det guddommelige i hver erfaring
jeg gav meg selv. O`Store, lille Gud ga meg fullmakt til å være den jeg ville være. Erfare
hva jeg ønsket og skape som Gud selv. Og slik ble det.

Tillit

Da jeg
oppdaget friheten, kallet jeg tilbake mine fragmenter. De Oppdagelsesreisende
soldater. De der ute, de her på jord og i mitt indre. De som har erfart i
uminnelige tider og surret seg bort i glemte og gjemte land og riker. Jeg kallet
dem alle tilbake alle som en.
Frihet

En etter en
ramlet de inn over dørstokken og kledde seg nakne. La fra seg sine erfaringer og
skatter de hadde samlet på sine reiser. Noen rufsete, slitne, blodstenkte og
makabre. Noen strålende, rene, vakre og eksklusive. Alle edle gaver ga de fra
seg, til der hvor hjertet bor. Og for hver fragment av sannhet jeg hilste velkommen, vokste mitt hus,
og jeg med. Jeg passet perfekt til hvert rom, hver krik og krok og om jeg ønsker har jeg
også skaffet meg tillatelse til å bygge i både bredden og høyden.
Male og innrede mitt hjem som jeg ønsker, uten at det skader noen andres
utsikt, innsikt eller hensikt.

Gaver

En gammel
lengsel har snudd til visshet. Sakte, nesten umerkelig. Faktisk oppdaget jeg det på selveste
nyttårsaften i det jeg sto i kveldsmørket, under stjernehimmelens lune kuppel
jeg elsker så inderlig. I øyeblikket mellom gammelt og nytt år, ble resten
av flyttelasset mitt ristet ut av universet, gjennom kruttrøyk og eksploderende
lys, landet en Stjerne. Min Stjerne.

Hjem

Hjem Kjære
Hjem!

Ja, det står
det på døren som er både høy og vid, med et hjerte midt i.

Forundret og
Tilfreds, med dyp Kjærlighet og Tillit til min Frihet som Skaper, velger jeg å
smykke mitt Hjem med erfaringenes Gaver mens jeg ønsker deg hjertelig velkommen!

Juledugnad 2007

For tredje året på rad, arrangerer battlefield.no Juledugnad for barn i Norge. Spillinteressert ungdom og voksne, bruker litt tid og penger på å huske på barn i vårt land som ikke får feire jul på tradisjonelt vis. Jeg syns dette er et strålende tiltak og absolutt verdt å bidra til. Vi er så utrolig flittige og flinke til å gi til mennesker utenfor vårt land som har det tøft. Det skal vi selvsagt fortsette med, men heller ikke glemme de som er aller nærmest oss, som har det tøft også.

I år skal barn på barnehjem huskes spesielt på og jeg håper mange føler seg kallet til å gi en skjerv eller gjenstand til dette formål!

*~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~*

I år trenger julenissen deg. Ja, du leste riktig, deg!
Fordi alle barn har rett til å feire Jul!

Skrevet av Max Lotternes Man, 2006-11-06 14:35

Å tilbringe julaften i sykeseng eller på institusjon er dessverre realiteten for mange barn. Det som er så sørgelig er at det er fint lite noen av oss kan gjøre med det. Det vi derimot kan bidra til er at det blir litt mindre kjedelig og skummelt.

Les alt om hvordan du kan bidra »her« .

Hva er dette?

Juledugnad 2007 er vår tredje dugnad for å gi barn som må tilbringe jula på sykehus og institusjon et lyspunkt i hverdagen. I 2005 delte vi ut gaver for en verdi av over 100.000kr og i fjor gikk det digital underholdning for over 250.000kr til ulike barneavdelinger ved sykehus og til flere institusjoner for barn. For barn som ikke får feiret jul hjemme med familien fortjener også en gledelig jul! Les mer her.

Hvordan kan jeg hjelpe?

Du kan hjelpe oss spre julestemning på mange måter. Har du noen spill eller filmer du vil gi bort? Har du anledning til å donere penger? Alle bidrag når fram helt uavkortet. Les mer her.

Hvem står bak?

Battlefield.no driver dugnaden. Vi er et nettsted og et nettsamfunn for spillinteressert ungdom (i alle aldre). Derfor det kanskje ikke så rart at vi har bestemt oss for å gjøre dette ved å skaffe til veie spillmaskiner, spill og annen underholdning. Les mer her

Slik kan DU bidra

Alle bidrag når fram helt uavkortet, administrasjonskostnadene betaler vi selv. Om du ønsker å donere spill, film eller utstyr ber vi deg sende en e-post til

I år trenger julenissen deg!

• Du kan donere spill, film og utstyr. (Liste over aktuelle bidrag)
• Du kan bidra med penger vi kan kjøpe spill, film og utstyr for. (Betalingsinformasjon)
• Du kan fortelle alle du kjenner om juledugnaden og denne nettsiden! (Promoteringsmateriell)
• Du kan prøve å rekruttere bedrifter til å sponse juledugnaden. (Les mer)
• Du kan tipse oss om institusjoner som bør få motta julegaver fra dugnaden. (Les mer)

*~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~**~¨ ¨~*

Mang en gang har jeg lurt på hvorfor jeg og familien feirer jul. Ingen av oss er kristne, selv om noen av oss har en tro. Og selv om deler av det kristne julebudskapet er noe man ikke trenger være religiøs for å ta innover seg, føles det litt rart å feire som vi gjør. Er det galt å opprettholde en tradisjon skapt i en religion?

Svaret mitt er nei. En tid funderte vi på å kalle denne tiden noe annet. Tiden frem til årets mørkeste timer og avslutning. Trengte vi juletre? Julepynt og staffasjen rundt for å lage vår egen høytid? Nei, vi var enige om at vi ikke trengte dette, men det føltes riktig likevel.

Så vi feirer fortsatt jul her i huset, men vi har endret litt på innholdet. Kuttet ut gavegalloppen, økende krav og forventninger til materielle goder og overstadig fråtsing. Vi koser oss med det beste pinnekjøtt og verdens beste, hjemmelagde kaker, deler noen gaver og gir hverandre det mest kostbare mennesket i vår tid syns å jakte på - tid. Tid til å virkelig se hverandre, ta innover seg og kjenne på livet på lavgir sammen.

Årets siste måned, har blitt et symbol for meg personlig. Hele måneden til ende, foregår livet i fortid, nåtid og fremtid, mer bevisst enn ellers i året. 1. desember hentes julepynt fra loft og kjeller, huset gjøres litt ekstra rent og lys og treet tennes.

Og for hver dag i adventen, setter jeg meg ned på kveldstid, og skriver noen ord om året som gikk. Da tenker jeg bakover, på de frø som ble sådd i løpet av året. Hvilken frø spirer og gror? Hvilken ligger i dvale under frossen jord og hvilken ble sortert vekk og gitt til fuglene som flyr videre med mulighetene jeg takket nei til?

Samtidig skriver jeg noen takkens ord om dagen som har gått, og sender noen forundringstanker til det nye året som ligger på lur. Jeg kan si jeg storkoser meg og klarer hver kveld å finne noe å være takknemlig for. Det er mye lettere enn jeg trodde. For hver dag er en gave og hvert menneske som krysser vår vei er en gave, selv når gaven ikke faller i smak i det den åpnes.

Og slik tar jeg og mine frem noen tradisjoner hvert år før jul. Noen ytre symboler som lyser opp i en mørk tid og gjør tilværelsen ekstra vennlig, sammen med noen tanker og hensikter om å ta imot de gavene livet selv gir. For innholdet må vi stå for selv.

Jeg og mine ønsker dere alle en vakker advent og førjulstid!