Vanskelig blir Lett
april 19th, 2009 PathfinderDa min bevissthet våknet og jeg sprengte vei gjennom illusjonens slør,
oppdaget jeg hvor lett det er å glemme
hvor vanskelig det var å huske.
Da min bevissthet våknet og jeg sprengte vei gjennom illusjonens slør,
oppdaget jeg hvor lett det er å glemme
hvor vanskelig det var å huske.
Når jeg krever av andre, mer enn jeg krever av meg selv
for å ha tillit til dem, mangler jeg tillit - nettopp til meg selv.
Jeg velger å ha tillit til meg selv, uavhengig av om andre
velger å ha tillit til meg eller ikke.
Selvtillit kan jeg bare gi meg Selv.
Dypt i din Klagesang,
hører jeg Smerte.
Skjønner dens herkomst og
ser at du Lider.
Likevel - er jeg blitt døv av Refrenget,
Det låter av summende Fluer i Solen.
Som svermer på Saftglass
så Full av i går.
Jeg vifter dem vekk.
Tar glasset og tømmer
bittersøt Nektar
av eldgammel Årgang.
En Tone helt Nyskapt
Jeg legger i Bunnen,
Kysser ditt Hjerte
og Takker
Farvel.
En silkemyk pote dulter
meg forsiktig på armen. To Lysende øyne smiler spørrende. Ordløst
spør de, kan jeg få hvile her i natt? Like ordløst smiler jeg tilbake og legger
den lille i armkroken. Holder en varsom hånd på hodet og kjenner varmen fra
venners hjerter bre seg gjennom kroppen.
Vi titter på
hverandre, i nattens stillhet på en høyde i utkanten av en virkelighet. Der hvor
det ingen grenser fins, ingen farer truer, ingen bekymringer skapes. For her er
tid for hvile, tid for ro, tid for refleksjon og sang. Her, med våre
slitne rygger lent opp mot Livets Tre - er vi bare de vi Er. To frender som verner om
hverandre i natten, og skuer mot Stjernene som funkler sine hilsener fra
tidligere tider.
Årvåkent i denne sonen
mellom verdener, lytter vi til lydene som vevre og forsiktige skaper toner
vi gjenkjenner. Med åpent blikk ser vi Lys virvle innenfra og ut, utenfra
og inn som pusten i en evig puls. Eller havet som forsiktig ruller inn mot stranden og ut igjen. Rytme, Ro,
Rikdom.
Mellom de ordløse Lyder
og Lyset, blir en symfoni skapt. En sang så mektig og vakker at ingen
ord kan beskrive den. Toner så kjente og kjære vibrerer i luften vi puster inn
og ut, mens natten overtar bevisstheten og sender oss ut på nye reiser.
Jeg smiler, kjenner
Frihet og en myk labb klemme lett på armen. En glad visshet vokser, der jeg
sitter med en Frende og bare Er. For en dag vil det være mange besøkende ved
Livets Tre i utkanten av en virkelighet. Stadig flere vil søke hit med sine
unike toner, sin sjels autograf, sin del av en kosmisk symfoni.
Vi bare vet i det vi seiler ut fra treets favn og lytter til
Hjertets Sang.
Siden vi åndelige nå er stemplet som utspekulerte, skamløse svindlere, må jeg lette på samvittigheten og sløret. Min indre Slange har forpestet mitt spirituelle paradis Gledens Hage, nå omdøpt C. I. Hagen, i flere år. Jeg er nødt til å rydde i mitt indre landskap, og luke ut all vederstyggelighet som jordisk gods og gull og alle ønsker om dette, for å få igjen glorien min. Jeg føler meg nødt til å tilstå mine urene tanker og gjerninger, før jeg kastes på bålet - igjen!
På min ferd, har jo klart å bli venn med min egen skygge ved å erkjenne Altets lys og kjærlighet i meg selv. Gjennom ni tidig selvransakelse har jeg oppnådd indre tilfredshet og glede. Forut for dette, da jeg oppdaget at menneskets tomhet er uendelig, var jeg blakk, tidvis full, lei av å bo i skjul og tasse rundt barbeint i kjortel midtvinters. I et åndsvakt øyeblikk, under en ukelang meditasjon med en tibetansk munk, begynte ideene å spire.
Som sagt, blakk og kreativ, hev jeg meg på ”Elsk Deg Selv”-bølgen og tjente millioner uten skrupler. Allerede tidlig på 80-tallet utga jeg flere innbilte bøker, spesielt designet for det brede lag av intetanende, og utilfredse folk og feer . Jeg var dermed tidlig ute og kunne skumme fløten av markedet. I min iver, inspirerte jeg og sugde til meg PR-kåte kjendiser, som Dalai Lama, Oprah, Shirley MacLaine, Bob Geldof, Richard Gere og Mikke Mus. Det tok rett og slett av.
Nå skjulte jeg mine sysler i eget land, da Norge er hjemsøkt av Jantes plirende røntgen syn. Stigma og latterliggjøringen av min spirituelle vei, orket jeg ikke bære den gang, og gikk undercover i USA. Av gammel vane, har jeg forblitt i eksil.
Grunnet flere høytstående individers grynting over åndelighetens høye pris siste uke, outer jeg meg selv i solidaritet med både Kongen og Jørgen Hattemaker. Jeg spår aldeles gratis, en virusaktig spredning av Lys & Varme fremover. Jeg ser for meg storstilt bygging av ”Folkets Lysfontener” i alle kommuner. Operahusets krystalllysekrone, blir byttet ut med flash av indre glede. Stillegående fartøyer drevet på ren lysenergi, uten CO2 utslipp vil bli skapt. Energikrisen er hermed avLYST!
Under mitt nå verdenskjente esoteriske dekknavn, M. Pat Hetic, har jeg gjort en formidabel suksess som intethetens Guro i mange land. Jeg har egenhendig opplyst store deler av universet, med bestselgere som; ”Only I can be GOD”, ”Healing your Money”, ”How to stay Unhappy – an ironic look at your inner Loser”. Og den nå nyaktuelle boken fra 2000, Angel s 7.7 for Dummies.
Jeg vil feire min outing med en ny bok jeg vil kalle, ” Hvordan leve moralsk og asketisk som millionær”. Trygve Hegnar har sagt ja til å være medskribent og åndelig veileder. Jeg gleder meg!
Jeg har innsett at min rikdom er skyld i andres fattigdom og ulykke. Som ånds bot , har jeg bestemt meg for å donere bort all fremtidig fortjeneste på mine åndsverk, til flere fond som, PUSS - ”Politikeres usette sjalu samlivspartnere”. Der kan det søkes bistand til helårige cruise på virtuelle SS NoWay, for å utvide horisonten og gjenvinne selvrespekten.
Jeg heter Sandri Pathfinder og jeg er åndelig.
Oppfølgeren - HEALING for Dummies - er snart i salg!
Tortur
Jeg smyger under
dyna. To dyner for å få litt ekstra tyngde - for å synke lenger ned i den
myke madrassen og egne tanker. Sikkert laget av dun fra torturerte gjess. For
jeg har kjøpt dem på Ikea – billig selvsagt. Et dyrs smerte trenger ikke koste
stort.
Frost
Gjess, ribbet
levende velter inn på netthinna og jeg grøsser. Kjenner en indre frost. Dynene
jeg pakker tettere rundt kroppen – føles plutselig som piskeslag mot øm hud.
Sår, blodig, opprevet gåsehud. Men jeg blør ikke utenpå.
Flukt
Jeg skrur av
bevisstheten og seiler inn i drømmeland. Der hvor livet utspilles på prøve.
Testscener. Det hender jeg er på audition i mine egne skuespill.
Der jeg kan kjøre
samme scene om igjen og om igjen til jeg husker den, skjønner den, endrer den
slik jeg vil ha den. Perfekt lyssetting, de riktige ordene fra alle aktørene, en
slutt jeg kan akseptere. Jeg er Gud, jeg ruler i mitt eget hode, som en diktator
skaper jeg hva jeg vil der inne – før virkeligheten overtar manuset og sender
den live.
Fantasier
Svetten pipler i
panna. Kaldsvette. dramatiske scener utspiller seg for mitt indre. Feberfantasiene gjentakende og langsomme og vanskelig å flykte fra. Noen ganger grusomme, ekle,
frastøtende. Jeg må akseptere at det er bilder – scener fra mitt eget indre
landskap. Puslespillbiter jeg kan sette inn i det Store Bildet eller forkaste.
Sende til brenning – tilintetgjøre.
Erkjennelse
Det er jeg
som skaper dem - bildene – med mitt sinn. Mitt sinn er til tider vanvittig
ekkelt – morbid - grusomt – jeg må erkjenne det. Må jeg eie mine skapelser? Jeg erkjenner de er mine og slipper dem fri.
Jeg kryper sammen
under dyna av mishandlede gjess. Som et hutrende foster – redd min egen skygge.
Jeg kjenner varmen fra helvete bre seg over meg – ikke inni – der er det kaldt.
Jævla kaldt – helt inn i margen.
Ansvar
Tørr tunge smatter
på ordet. Innerste inne i margen. Er det der sjelen bor? I beinmargen? Denne
litt slimete substansen man smatter i seg med lykkelig mine til middag?
Jeg hører lyden av
en slurpende Hannibal Lecter. Lyden av chiantiblod som surkler mellom tennene
mens han fortærer menneskelever og bønner. Jeg vil ikke se, høre, kjenne. Bare
sove – svinne hen i mørke dyner av stillhet og fred. Gli inn i en livmor av
pulserende trygghet. Her vil jeg ligge til jeg orker møte lyset igjen. Til jeg
igjen våger å ta ansvar. For min skapelse – der ute.
Frykt ~ innsnevrer, avslutter, trekker tilbake, forlater, gjemmer seg, beholder, skader.
Kjærlighet ~utvider, åpner opp, sender ut, forblir, avslører, gir, helbreder.
Frykt ~pakker oss inn i våre klær.
Kjærlighet ~ lar oss stå nakne.
Frykt ~klamrer og holder på alt vi har.
Kjærlighet ~gir bort alt vi har.
Frykt ~holder stramt.
Kjærlighet ~holder ømt.
Frykt ~tar.
Kjærlighet ~frigjør.
Frykt ~nager.
Kjærlighet ~lindrer.
Frykt ~angriper.
Kjærlighet ~reparerer.
Fritt oversatt fra
”Himmelske Samtaler”
av
Neale Donald Walsch
Bestemor strakk frem en dirrende pekefinger og rettet den mot meg og lillebror.
-Sett dere ned og lytt, sa hun og plantet oss bestemt på en benk i hagen. Det var sommeren jeg var fem og lillebror tre.
Jeg ble urolig og tittet rundt meg i hagen. For jeg elsket hagen til bestemor, ja det måtte være som Edens hage følte jeg, for her var det bare godt å være.
-Jeg har noe viktig å fortelle dere i dag.
Purrende som en katt, malte bestemor en himmel, et paradis så vakkert at sukkerspinn og gode feer ville smeltet i varmen fra dette forgjettede land av pur kjærlighet. En verden bygd av av de mest fantastiske edelstener, gullbelagte gater og glinsende silke. Et sted hvor ingen sultet, slo seg eller savnet noe som helst. Et rike av overflod og evige smil og latter.
-Når vi passerer gjennom Himmelporten av massiv gull, belagt med de vakreste edelstener du tenke deg kan, er det for alltid. Aldri mer skal en tåre felles eller en mage sulte. Aldri mer skal det kriges og aldri mer skal ondt skje. Halleluja!
Jeg satt der fjetret og lyttet til bestmor som fortalte om en verden så perfekt og salig, at jeg ville dit med det samme. Jeg ville fly på mine små vinger av naivitet til himmelen og banke forsiktig på Perleporten. Sommerfuglene jeg ellers jaktet i bestemors hage, hadde tatt bolig i magen. Bare tanken på dette gyllne riket fikk det til å vokse små vinger på ryggen. Helt sant, jeg kjente de spratt i morgensolen.
- Dit vil jeg bestemor. Hvordan kommer jeg dit?
-Dere kommer ikke til Himmelen eller den Nye Verden Jesus skaper på denne måten. Ved å slåss og krangle og erte hverandre. Det er synd! ALT dere gjør og tenker vet Gud allerede. I hans sorte bok noterer han ned hver synd dere begår i tanke og gjerning. Hver pust dere tar kjenner han og INGEN kan gjemme seg for Guds øyne og ører! INGEN kan gjemme seg fra Guds vrede! AMEN!
I rasende fydefull fart, var vi blitt skutt til himmels av bestemors ord. Høyt svevde vi og hardt falt vi i det hun slapp oss der oppe og lot oss klaske i bakken med Sannhetens smell.
-Endetiden er nære og da skal alle som noensinne har levd til pers. Vi skal måles og veies av vår Hellige Far i Himmelen , før de utvalgte med fribillett til evig liv får hvile ved Hans føtter. Et evig liv på myke rosa skyer hvor alle lever lykkelige og uten bekymring alle sine dager. Halleluja!
Bestemor var blitt så underlig. Slik hadde jeg aldri sett henne før. Hun kvitret ene øyeblikket og bjeffet som en hund i neste.
- Kjære Jesus, ta imot mine barnebarn som du har tatt imot meg.
Jeg løftet armene mot himmelen, slik hun gjorde, og flakset litt samtidig sånn i tilfelle jeg faktisk klarte å lette. For egentlig hastet det å komme seg av gårde, siden dommedag var nære, tenkte jeg skrekkslagen og flakset litt fortere.
-Sitt stille lille barn! Lytt til mine ord for det er Gud Faderen selv som taler gjennom min munn.
Og jeg stivnet i åndeløs uro på hva mer Gud hadde å fortelle.
- En forferdelig krig vil utspille seg blant menneskene før dommedag, som følge av menneskers vantro og selvgodhet og grådighet.
-Farmor hva skjer når det er krig og vi blir skutt på da? Vi kommer jo til å dø?
-De uskyldige blir båret av Guds egen hånd gjennom kruttrøyk og dødelige skudd til tryggheten og freden og hjem til Jesus. De frelste vil overleve. De som har Jesus i hjertet og har valgt Guds kjærlighet og har levd i pakt med Bibelens ord, vil bli reddet. Kuler vil prelle av dem. Bomber vil ikke skade dem. De har ingenting å frykte. HALLELUUUUUUJAAAAA!
- Ja men bestemor, hva med de som er døde og ligger på havets bunn? Hva skjer med dem?
-De vil stå opp fra sine våte graver i den siste time. Alle - døde eller levende vil stå opp og vente på dommen.
Stemmen hennes dirret av en ukjent fremtid. Jeg tror vi satt der på benken i mange timer. Kanskje flere dager. Muligens en hel uke, mens bestemor ramset opp hele synderegisteret over onde handlinger og tanker som ville sende oss til helvete, til langsom seigpining dag ut og dag inn i all evighet. Amen!
Gjennom uhyggelige bilder av skranglende skjelleter på vei opp fra havet, hørte jeg torden. Et kraftig smell fra skyfri himmel. Et varsel fra Gud. Han var nok veldig vred, for jeg hørte dommedagen drønne i det nære.
-På den siste dag når Gud gjør opp regnskapet og forviser de fortapte til evig pinsel i Helvete, vil du høre tenners gnissel og angstfulle skrik. Husk barn det er lyden av anger når det er for sent!
Sannhetens bitre pille dekket av honning var slukt. En sommer for lenge, lenge siden, frøs den trygge hagen til is. Trærne ble nakne, gresset tørket inn og jeg hutret der jeg satt i florlett kjole og hvite sommersko. En ung soldat var ufrivillig vervet til en kamp mellom ondt og godt, sort og hvitt, rett og galt, Gud og Satan. I det jeg overtok arvens bør, begynte den straks å vokse. Ese og kveile seg rundt meg som en slange, klar til å spre mer dødelige gift straks jeg vandret utenfor den smale vei.
På en benk i ruinene av en lun og sorgfri sommer, satt en liten pike og gråt lydløst over Paradiset hun aldri kom til å se. Hun visste det, for hver natt våknet hun av sine egne melketenners gnissel.
En stille pust
I nakken
Varmen fra en
Varsom Energi
Hilsen fra en Frende
Til en Annen
På Poter
i Mokasiner
Siden vi åndelige nå er stemplet som utspekulerte, skamløse svindlere, må jeg lette på samvittigheten og sløret. Min indre Slange har forpestet mitt spirituelle paradis Gledens Hage, nå omdøpt C. I. Hagen, i flere år. Jeg er nødt til å rydde i mitt indre landskap, og luke ut all vederstyggelighet som jordisk gods og gull og alle ønsker om dette, for å få igjen glorien min. Jeg føler meg nødt til å tilstå mine urene tanker og gjerninger, før jeg kastes på bålet - igjen!
På min ferd, har jo klart å bli venn med min egen skygge ved å erkjenne Altets lys og kjærlighet i meg selv. Gjennom ni tidig selvransakelse har jeg oppnådd indre tilfredshet og glede. Forut for dette, da jeg oppdaget at menneskets tomhet er uendelig, var jeg blakk, tidvis full, lei av å bo i skjul og tasse rundt barbeint i kjortel midtvinters. I et åndsvakt øyeblikk, under en ukelang meditasjon med en tibetansk munk, begynte ideene å spire.
Som sagt, blakk og kreativ, hev jeg meg på ”Elsk Deg Selv”-bølgen og tjente millioner uten skrupler. Allerede tidlig på 80-tallet utga jeg flere innbilte bøker, spesielt designet for det brede lag av intetanende, og utilfredse folk og feer . Jeg var dermed tidlig ute og kunne skumme fløten av markedet. I min iver, inspirerte jeg og sugde til meg PR-kåte kjendiser, som Dalai Lama, Oprah, Shirley MacLaine, Bob Geldof, Richard Gere og Mikke Mus. Det tok rett og slett av.
Nå skjulte jeg mine sysler i eget land, da Norge er hjemsøkt av Jantes plirende røntgen syn. Stigma og latterliggjøringen av min spirituelle vei, orket jeg ikke bære den gang, og gikk undercover i USA. Av gammel vane, har jeg forblitt i eksil.
Grunnet flere høytstående individers grynting over åndelighetens høye pris siste uke, outer jeg meg selv i solidaritet med både Kongen og Jørgen Hattemaker. Jeg spår aldeles gratis, en virusaktig spredning av Lys & Varme fremover. Jeg ser for meg storstilt bygging av ”Folkets Lysfontener” i alle kommuner. Operahusets krystalllysekrone, blir byttet ut med flash av indre glede. Stillegående fartøyer drevet på ren lysenergi, uten CO2 utslipp vil bli skapt. Energikrisen er hermed avLYST!
Under mitt nå verdenskjente esoteriske dekknavn, M. Pat Hetic, har jeg gjort en formidabel suksess som intethetens Guro i mange land. Jeg har egenhendig opplyst store deler av universet, med bestselgere som; ”Only I can be GOD”, ”Healing your Money”, ”How to stay Unhappy – an ironic look at your inner Loser”. Og den nå nyaktuelle boken fra 2000, Angel s 7.7 for Dummies.
Jeg vil feire min outing med en ny bok jeg vil kalle, ” Hvordan leve moralsk og asketisk som millionær”. Trygve Hegnar har sagt ja til å være medskribent og åndelig veileder. Jeg gleder meg!
Jeg har innsett at min rikdom er skyld i andres fattigdom og ulykke. Som ånds bot , har jeg bestemt meg for å donere bort all fremtidig fortjeneste på mine åndsverk, til flere fond som, PUSS - ”Politikeres usette sjalu samlivspartnere”. Der kan det søkes bistand til helårige cruise på virtuelle SS NoWay, for å utvide horisonten og gjenvinne selvrespekten.
Jeg heter Sandri Pathfinder og jeg er åndelig.
Toget kom
Og gikk
Jeg vil med
Ropte jeg uten lyd
og dvelte i et dirrende gisp
av dødsangst.
Redd for å gi slipp
På alt
Lært
Gjort
Vært
Erfart
Svartnet det
Uker senere
Kanskje måneder
Etter år i tornekratt
Blodig
Sliten
Redd
Våknet tornerose
og dagen lysnet
på innover pust
Et nytt liv
Med Duft av sommer
Badende nymfer og
Nakne steg
Vokste ut av
Ulmende aske
Av Alt jeg ikke hadde våget
Å velge
Før jeg døde
til Nytt Liv
Farvel
Velkommen
Destruktive tanker
Resirkuleres.
For hver Destillering
Dannes
Sterkere Gift.
Jeg har ryddet. I kjelleren. Igjen. Sortert vekk alt jeg ikke vil ha med meg videre. Alt som føles ubehagelig og vondt og gammelt. Ting som aldri mer vil bli brukt eller verdsatt. Ting jeg aldri mer vil sette frem i min stue eller gi bort til andre. Ting som ligger der i mørket til oppbevaring år etter år. Ting som kun ses på de gangene jeg faktisk rydder.
Hver gang jeg rydder, tenker jeg, hva skal jeg med dette da? Hvorfor samler jeg på ubehag og illeluktende minner?
Etter ryddesjauer, blir det tomrom. Tomrom er ekkelt. Jeg blir redd. Så jeg fylte følelsen av tomhet med gamle minner jeg likevel hadde på lur. Sånn i tilfelle. Jeg fant flere esker med sure miner, PMS-dager, gamle konflikter, dårlige unnskyldninger og slemme mennesker. Disse hev jeg inn i tomheten.
Det hendte til og med at jeg overtok og kjøpte andres gammelt skrot, for å kaste det inn i tomheten slik at det ikke skulle føles så tomt der mer. Jeg gikk faktisk på jakt etter andres kvalme minner, gamle konflikter, drama fra i fjor og slemme naboer. Det var jo plass til så mye i tomheten. Det føltes grusomt endeløst. Gisp!
For sikkerhets skyld, fylte jeg en ryggsekk med spesielt utvalgt søppel jeg bar på dag og natt. Tenk om noen skulle stjele dem fra kjelleren? Nei, da fikk man heller vokte over de mest spektakulære sakene kroppsnært ja. En 100 liters Bergans syns å være passe oppbevaringsplass.
Heldigvis har jeg vært flinkere til å rydde ut enn å rydde inn. Neste opprydding, bar jeg ut litt mindre skrot. Det ble stadig færre gamle sokker, sinte hunder, snedige selvbedrag og hardnakkede sannheter. Og når tomheten fylte tomrommet, ilte jeg til litt saktere med nye esker med gammelt skrot. Det er grenser for hvor fort det går med en 100 kilo på ryggen. Faktisk ble jeg så lei av å hive inn det jeg hev ut, at jeg ble forbanna.
En dag bestemte jeg meg for å la tomheten være. Den fikk bare være der til den forsvant, tenkte jeg og gikk store omveier rundt den. Langt om lenge, klarte likevel noen nye tanker å snike seg forbi mitt profesjonelle vakthold over bevaringsverdige gamle tanker og skrot.
Hva om tomrommet ikke betyr tomhet? Hva om tomrommet betyr frihet? I tomrommet er det plass til å skape noe nytt, noe bedre, noe annerledes. Hva om tomheten ikke betyr at noe mangler, men er begynnelsen til noe nytt? Hva om tomheten inneholder alt som er?
Hva om?
‘I am not, I will not be.
I have not, I will not have.
This frightens all children,
And kills fear in the wise.’
Nagarjuna
-Jeg har det godt Skatt. Hver dag jeg
får leve noenlunde frisk er jeg takknemlig for.
Han tok en dyp slurk av ølglasset og
kastet et kornblått blikk ut av vinduet. Der ute, utenfor hans lille fengsel
kikket han med et sløret øye, på en verden han knapt deltok i mer. Han eide lite
og levde enkelt. Et ørlite rom med en seng, et bord, bøker tapetsert fra gulv
til tak og mengder av bilder. Av barn og barnebarn, drysset kunstnerisk rundt på
veggene. Inn i mellom hang noen malerier. Hans egne. Biter av hans sjel, frosset
i regnbuens farger på kremhvite lerret. Var det noen som så disse
sjelsfragmentene hans? De han trakk ut av sitt indre og serverte verden rett fra
hjertet?
En trist nerve vibrerte i magen. Det
slo meg hvor begrenset han levde. Hvor liten hans verden var. Han som var så
proppfull av kunnskap og evner. Full av farger og ideer som rant ut i sanden og
ble visket bort av glupske bølger. Råtnet de på rot med årene? Forsvant de
gjennom litervis av alkohol og ble pisset ut i rennesteinen?
-Det er så godt å snakke med deg
igjen.
Høyrehånden hans skalv i det han tømte
ølglasset. Han smilte, det vemodige smilet jeg alltid husket. Et vakkert smil,
med dyp smerte.
I hans unge år hadde han stadig vært
på randen til suksess. En stor akademisk karriere lå ett semester unna da han
plutselig trakk seg. Alle var stolt av ham. Alle klappet ham frem. Alle solte
seg i hans glans. Men han ville leve for kunsten. Han vil leve på egne premisser
og kastet bøkene og anerkjennelsen for pensler. For flasker med linolje og
regnbuer klemt ut av tuber med håp. Og fordømmelsen fra hans egne, rant inn der
fargene rant ut. Helt til han var på randen til ny suksess med heiende publikum
og ny aksept. Så løp han igjen, kastet alt fra seg og forsvant.
-Jeg skjemmes over mitt land, dette
landet som er tuftet på kristendommen og som stjeler mer av verden enn jeg
makter å se i øynene. Vi er tyver alle sammen. Hver gang vi klager, har vi
tråkket på et sultende menneske. De vi allerede har stjålet deres andeler av
godene fra. Vi grafser til oss andres del av kaken, svelger det grådig og klager
over at det smaker bittert. Det er vi som er de fattige. Vi har solgt sjelen for
glitter og tomhet og vi roper etter mer.
Han strøk seg gjennom en sølvgrå manke
og sukket. En lokk falt ned i pannen. Restene av en kjekk mann med glinsende,
blåsvart hår skimtes gjennom alderdommens slør. Han så ut som en høvding. En
høvding uten sin stamme. Forlatt, med bena i kors i et hjørne av verden hvor få
kunne finne ham.
Jeg kjente dyp kjærlighet for ham som
hadde våget å bryte ut. Uten å være det bevisst, hadde han begynt å hugge seg
gjennom jungelen av løgner vi alle ble servert. Far til sønn, bestemor til
barnebarn. Sekunder før han lot seg fange i et nett av du må, du skal, og slik
er det bare for vi vil, løp han en annen vei. Nektet å la seg diktere mer av
lover og regler og dogmer som gjorde ham til en tinnsoldat. Tomhetens suksess
hadde han takket nei til og risikert all ære som resultat. Alt han hadde kjært
hadde han satset. Og satt ensom tilbake i et karrig landskap.
-Mye skulle jeg likevel ha gitt dere,
mine barn på veien. Jeg har vært en feig mann Skatt.
Han fylte et nytt glass og tømte det
halvveis. Kikket skamfull på meg som en ydmyket hund.
Vi så på hverandre i stillhet. Han vet
ikke, tenkte jeg. Han aner intet om hans gaver til meg. Om stafettpinnen jeg tok
imot fra hans slitne hånd. En kvass machete som hugget videre vei gjennom arvens
dype, jungel. En jungel full av farer og feller og frykt. Tunge lianer av
overleverte sannheter truet med å gripe fast i oss og lempe oss ned i kvikksand,
hvor vi langsomt kunne synke ned i et selvskapt helvete, med vår bitre skam.
Meter for mil besteg han, så jeg, de
mest ulendte fjell, svømte de største hav og sloss mot de verste monstre. Uten å
vite hvorfor, hadde han våget for oss andre. Modig hadde han løpt ut i det
ukjente med frykten pustende i nakken, og hugget vei til en åpning stor nok til
nye fødsler. Nye liv som modig ryddet videre vei gjennom søvnens slør.
-Du har gitt meg akkurat det jeg
skulle ha. Akkurat det jeg trengte for å komme dit jeg selv ville. Du har aldri
fordømt mine valg. Aldri kritisert mine handlinger. Du har alltid oppmuntret og
krever intet.
-Jeg kan ikke forlange eller forvente
mer av andre enn meg selv.
Han tømte resten av glasset og kikket
ned i bordet.
-Det er den største gaven du har gitt
meg. Friheten til å leve mitt liv slik jeg vil. Friheten til å velge å gjøre
mine erfaringer, klatre mine fjell og svømme mine hav, uten fordømmelse. Og mens
du gav meg den friheten, gav jeg deg skylden og ansvaret for alle mine smerter.
Alle mine nederlag. Jeg anklaget deg hjerteløst, og du tok imot og drakk noen
liter til for å dempe din skyldfølelse og skam. Du trenger ikke å føle skam. Du
trenger ikke lide mer for meg. Det er intet å tilgi for du har ikke feilet. Vi
er ute av jungelen nå og ute i det fri. Vi har ryddet vei for friheten til de
etter oss og oss selv. Forbannelsen er brutt. Vet du det?
Han så på meg med et blikk som traff
med orkans styrke. Det lyste forvirring, vantro, smerte og dyp kjærlighet. Et
blikk, som samlet alle tråder som rotløst hadde rast rundt i hans slitne hode og
mitt eget, år etter år mens jeg våknet mer og mer til bevissthet. På vei ut av
Monopolspillet og inn i mitt eget åpne landskap.
Jeg slapp ham ut av buret vi begge
hadde fløyet fra. Buret vi begge hadde flyktet tilbake til igjen og igjen, av
frykt for å være mindre enn, for å feile, for å slippe ansvaret for egen ferd,
for å bli alene. Redselen for å aldri mer få kjærlighet om vi ikke gjorde som
”mora di” sier. Og jeg innså at det eneste fengsel han levde i, var min
definisjon av hans liv.
Jeg strakk meg etter en ny ølflaske og
skjenket ham et glass til. Strøk bort lokken som
hadde falt ned i hans panne og tok hans skjelvende hender i mine.
-Det har vært en storslått opplevelse
med grusomhet, vanvidd og store gleder på en fantastisk oppdagelsesferd, syns du
ikke?
Han smilte.
På håndbakken, danser forsiktige Alvefingre.
Varme treffer hud mot hud og tusenvis av nerver iler av fryd.
Fornemmelsen, ekstasen over å kjenne, føle, være tilstede.
I hver Sanselige opplevelse, også Smerten, som strykes frem med lette fingertupper.
Føder et smil.
To hender føres til ansiktet og rører lett på naken Munn.
Berører med Kjærlighet.
Hud som har tålt den tøffeste behandling, trofast og modig.
Et ansikt, vridd og vrengt i alle tenkelige fasonger og noen til.
I storm og sol underveis på ferden, med sjeldne påskjønnelser.
En tåre av Takknemlighet treffer en finger.
Hudløst et Øyeblikk i skam over hvor lenge det tok.
Før florlette Alvefingre stryker frem minnet, på Lunkne Kinn.
Om den Hellige Alliansen mellom Kropp og Sinn.
Når bremsene er På
og jeg samtidig Må
blir veien dobbelt så lang
å Gå.
Jeg setter meg selv
i Fri Nå!
I dag, her og nå i dette øyeblikk, legger jeg ned mine våpen. Alle våpen som truer med kjønnskamp, -konkurranse, -krig og -undertrykkelse.
I dette øyeblikk, er jeg verken mann eller kvinne, men et individ i en helhet i en delhet i en helhet.
Jeg legger ned mine våpen og tar opp min kraft som menneske og individ. Som deltaker i et fritt samfunn med uendelige muligheter og overflod for alle som ønsker det.
I dag går jeg ut i verden naken og blottet for kjønn. Jeg møter verden som et menneske, et helt menneske, et med-menneske, en skaper og med-skaper, fullt ansvarlig for min del i delheten og min egen virkelighet.
Med den største selvfølgelighet, vil jeg bære min rett til å fritt velge hvem jeg er og definere min egen verdi, som jeg med største selvfølgelighet lar deg velge med samme frihet.
Fra og med i dag, utfordrer jeg meg selv til å være den jeg vil være, uavhengig av mitt kjønn, som du.
I dag vil jeg hylle menneskeverdet uten kamp!
Arm i arm sto de og lente seg mot hverandre, som siamesiske tvillinger. En med stokken i venstre, den andre med stokken i høyre. Søstrene Hansen. Jeg hadde hørt om dem. Tante Posene ble de kalt.
- Hei og god morgen damer. Vær så god og stig på.
- Er du ny? Du virker veldig ung. Du kjører vel pent?
- Nei, jeg er ikke ny og jeg kjører veldig pent.
Sakte, veltet de seg inn i baksetet, fortsatt i en lettere siamesisk stilling. Stokkene deres ble stablet pent mellom dem i midten, selvsagt feil.
- Vi pleier altså ikke sitte slik her bak. Det er noe som ikke stemmer. De andre sjåførene vet hvordan vi vil ha det. Du som er dame burde vite bedre. De bjeffet og skjente.
-Hvor vil dere i dag da damer?
-Apoteket selvsagt. Og du kan bare skru av taksameteret mens du er inne. Det gjør alle de andre sjåførene.
Det var lunsjtrafikk og glatte veier. Søstrene i baksetet fortsatte sin snøftekonsert for hver lille sving og antydning til sladd. Muligens slang jeg litt ekstra med rumpa ved siste lyskryss. Muligens fordi hun med venstrestokken som nå var til høyre, hvinte som en grisunge og lurte på om jeg skulle ta livet av dem fordi jeg bremset for rødt. Vi sneglet oss frem i cirka 30 km timen.
-Bilen er for varm.
-Bilen er for kald.
-Denne bilen er fryktelig ubehagelig!
Klukk, klukk, klukk.
-Her har du reseptene våre. Husk å få med kvitteringen ellers betaler vi deg ikke tilbake.
- Og husk å skru av taksameteret, knirket søster høyrestokk som nå var til venstre.
Jeg hoppet ut av bilen og lot taksameteret gå.
———————————————-
-Har du ventet lenge? Jeg beklager så veldig, men jeg så ikke lysene på bilen slik jeg pleier. Kom du nedenfra?
-Ja, jeg gjorde nok det, men jeg kom akkurat, så ikke tenk på det.
Fru Larsen haltet kraftig etter et slag for 2 år siden, men pratet uten å snøvle. Mannen hennes hadde dødd like før og barna hennes bodde langt unna. Helt hverdagslig fortalte hun gledestrålende at hun snart fikk besøk av både barn og barnebarn.
-Det er som julekvelden for meg å få besøk.
Jeg kikket i speilet og så på henne, der hun satt så beskjedent som en liten spurv. Hun strålte av forventning og hun virket så ensom.
-Tenk en ung pike som kjører drosjebil. Er det ikke skummelt?
-Nei, absolutt ikke. Det går så fint så og jeg elsker å kjøre bil.
-Så flink du er. Mannen min kjørte alltid, så jeg lærte det aldri. Nå skal jeg besøke ham på kirkegården. Kan du vente mens jeg rydder litt på graven?
-Selvsagt venter jeg. Så lenge du ønsker.
- Jeg blir ikke lenge for jeg vet det er kjedelig å vente slik. Jeg betaler selvsagt det turen koster og for bryderiet.
- Ikke tenk på det og bruk den tiden du trenger. Jeg leser avisen så lenge.
Så skrudde jeg av taksameteret.
Valentines dag er en hyllest til de elskende. Par som deler kropp, sjel og hjerte kan tenkes. Kanskje dagen kan være et bidrag til å se flere sider av Kjærligheten. Ikke bare ved å overøse hverandre med ting, men for å se, virkelig se det mennesket man har valgt å dele sitt hjerte med? Ingenting er større enn å bli sett av en annen eller seg selv, sier jeg.
Slik er kanskje Valentines dagen en fin påminnelse om gleden av å gi og få Kjærlighet. Være Kjærligheten bevisst. Nyte hverandres selskap med glitrende øyne fylt av det hjertet renner over av. Flott og vakkert og skjønt.
Hva med de som ikke har noen å dele denne dagen med? Det er mange, enslige i vårt land, mange ensomme barn også. I det hele tatt er det ingen selvfølge for alle å ha familie, venner, kjæreste eller andre som innlemmer en i ring av kjærlighet pyntet med røde hjerter og søte kaker. Er alle enslige og ensomme dømt til et kjærlighetsløst liv? Er man nødt til å ha en partner, en kjæreste for å leve et fullverdig liv og motta kjærlig oppmerksomhet? Selvsagt ikke.
Derfor vil jeg slå et slag for at Valentines dag, er en dag for selve Kjærligheten. En dag Kjærligheten står i sentrum om du er alene eller ikke. For hva med Kjærligheten til deg selv? Blir man en selvopptatt, navlebeskuende, narsissist av å verdsette seg selv på like linje med andre i ens liv? Blir man en egoistisk selvnyter om man er i stand til å elske seg selv, den man er på godt og vondt og være sin egen beste venn? Selvsagt ikke. Fordi nestekjærlighet ikke utelukker Kjærlighet til seg selv.
Hva med å snu på et kristent budskap som så altfor mange tror er nøkkelen til den edle, sanne og eneste Kjærlighet; ”Elsk deg selv, som din neste.” Blir det opprinnelige budskapet forringet? Eller blir det enda mer tydelig at Kjærlighet også omfatter den til oss selv? Det står ikke; Elsk enten din neste, eller deg selv. Det står elsk din neste, som deg selv.
Begynn i dag. Gjerne i dag på selveste Valentines. Lag deg noe ekstra godt å spise. Unn deg noe du lenge har ventet på å gjøre eller skaffe deg. Gi blaffen i oppvasken og se en god film. Ta deg et langt og deilig bad med masse stearinlys. Stryk deg selv på kinnet og skriv et kort til deg selv. Skriv til deg selv hvorfor du faktisk syns du er et fantastisk menneske. For det er du. Det er vi alle. Gjør noe med deg selv og for deg selv som gleder deg -. fordi vi alle fortjener det!
Jeg ønsker ALLE en herlig dag i Kjærlighetens tegn! Denne dagen og alle som måtte komme etter!
I mitt Hjem er en trapp.
En vindeltrapp.
Som stiger 100 meter.
På toppen står et skilt:
“This is the dome of your home
Beware of distortions!”
Når jeg titter ut
gjennom glasskuppelen
ned på landskapet
i mitt rike
blir alt jeg kjenner
underlig og feil
fra denne vinkelen…..
Jeg ser mot
nattehimmelen, klar og gnistrende av milliarder av stjerner. Små lyspunkter som
knytter sammen uendeligheten, med påminnelser om alle valg og muligheter hvert
øyeblikk tilbyr.
Forundring
Fornøyd
sukker jeg av tilfredshet. Av glede og lettelse og samtidig undring over veien
jeg har gått til dette øyeblikket. For slik har jeg kikket ut i kosmos utallige
ganger. Søkt, lengtet, følt glede og sorg. Ropt ut i himmelnetter; hvem er jeg?
Hvor tilhører jeg? Som en fremmed på jorden følte jeg meg så lenge. Den hjemløse
som søkte Hjem.
Tilfredshet
I dagene og
nettene med mareritt av mørke, klissete og tunge historier som dro meg til bunns
i mitt sinn, da lengtet jeg mer enn noensinne. Vekk, dit ut hvor jeg følte min
tilhørighet fantes. Der, et sted hvor noen visste hvem jeg var. Skjønte mine
tanker, kjente mine lengsler, følte min kjærlighet, aksepterte min skygge. Til
noe, der ute som svøpte meg i sine armer og hvisket meg noen trøstens ord.
Var det Gud? Lenge var det Gud. En allvitende bevissthet jeg kunne lene meg
inntil og bare være til hos i bunnløs, ubetinget kjærlighet.
Kjærlighet
Gamle Gud
forsvant under en opprydding i illusjoner skapt av andre, og omskapte seg til
noe så stort og så lite, at jeg ikke så det guddommelige i hver erfaring
jeg gav meg selv. O`Store, lille Gud ga meg fullmakt til å være den jeg ville være. Erfare
hva jeg ønsket og skape som Gud selv. Og slik ble det.
Tillit
Da jeg
oppdaget friheten, kallet jeg tilbake mine fragmenter. De Oppdagelsesreisende
soldater. De der ute, de her på jord og i mitt indre. De som har erfart i
uminnelige tider og surret seg bort i glemte og gjemte land og riker. Jeg kallet
dem alle tilbake alle som en.
Frihet
En etter en
ramlet de inn over dørstokken og kledde seg nakne. La fra seg sine erfaringer og
skatter de hadde samlet på sine reiser. Noen rufsete, slitne, blodstenkte og
makabre. Noen strålende, rene, vakre og eksklusive. Alle edle gaver ga de fra
seg, til der hvor hjertet bor. Og for hver fragment av sannhet jeg hilste velkommen, vokste mitt hus,
og jeg med. Jeg passet perfekt til hvert rom, hver krik og krok og om jeg ønsker har jeg
også skaffet meg tillatelse til å bygge i både bredden og høyden.
Male og innrede mitt hjem som jeg ønsker, uten at det skader noen andres
utsikt, innsikt eller hensikt.
Gaver
En gammel
lengsel har snudd til visshet. Sakte, nesten umerkelig. Faktisk oppdaget jeg det på selveste
nyttårsaften i det jeg sto i kveldsmørket, under stjernehimmelens lune kuppel
jeg elsker så inderlig. I øyeblikket mellom gammelt og nytt år, ble resten
av flyttelasset mitt ristet ut av universet, gjennom kruttrøyk og eksploderende
lys, landet en Stjerne. Min Stjerne.
Hjem
Hjem Kjære
Hjem!
Ja, det står
det på døren som er både høy og vid, med et hjerte midt i.
Forundret og
Tilfreds, med dyp Kjærlighet og Tillit til min Frihet som Skaper, velger jeg å
smykke mitt Hjem med erfaringenes Gaver mens jeg ønsker deg hjertelig velkommen!
